#denfølelsen...

ja, den følelsen.. Når du må ta et langt, dypt åndedrag for å orke gå inn døra på jobben, du bare vet at det ikke blir noe moro i dag heller. Når det småkrangles hjemme og du surrer fælt med pengene. At du i tillegg nærmest vemmes litt når du ser ditt eget speilbilde og hele tiden klarer stikke kjepper i hjulene for dine egne drømmer og mål er ikke spesielt oppløftende.

Sjelden jeg virkelig har lykkes med noe. Sånn føles det ihvertfall ganske ofte. Men, om jeg skal forsøke analysere det kommer jeg jo frem til at jeg egentlig ikke har prøvd så veldig hardt. Jeg har jo valgt minste motstands vei. Nærmest sklidd gjennom livet så langt på en bølge av tilfeldigheter og litt flaks. Er nok derfor jeg sliter sånn med å presse meg, hente ut litt ekstra og virkelig kjempe, tåle litt smerte og litt motbakke. Jeg gir opp altfor lett. Orker ikke, gidder ikke... som Trond Viggo engang sang. Det er egentlig ingenting jeg kan klage på, mangler lite eller ingenting, så jeg har det jo bra. Kanskje derfor jeg ikke tar meg sammen, jeg har det for bra? Eller er jeg kanskje sånn at jeg nøyer meg med lite? Om det er sånn er jo det faktisk positivt på en måte, men veldig dårlig utgangspunkt for holde kroppen i form!!

Synes det er veldig vanskelig å forstå min egen atferd. Det virker som jeg prøver ødelegge for meg selv. Stadige tilbakefall og glipper, manglende vilje og lyst gir meg grunn til å tvile på egne motiver og ikke minst min evne til å gjennomføre. Er jo ikke sånn at jeg kan vise til noe særlig suksess. Hvertfall ikke så mye jeg selv faktisk er fornøyd med. Alt jeg har startet med eller prøvd på ender jo med at jeg gir opp etterhvert. Skulle gjerne konkludert med at det er fordi jeg leter etter noe; den helt spesielle opplevelsen, øyeblikket, følelsen, magi... Men jeg er ikke så sikker. Det er ikke så mye jeg ikke har prøvd. Ofte tar jeg ting ganske lett, til å begynne med, men så stopper det opp. Jeg synes det blir kjedelig, jeg synes det blir tungt, jeg mister piffen... Er redd det er fordi jeg ikke takler motstanden, at jeg må ta tak i meg selv og gjøre en virkelig innsats. Har jeg virkelig aldri måttet kjempe for noe?

Denne helgen har vært rolig. Kom meg riktignok på en spinningtime, men kunne gjort så utrolig mye mer om jeg hadde giddet, eller skulle jeg heller si villet. Har stappet trynet med bakverk og brus, glant på TV og sittet på soffan, igjen. Jeg tror jeg vet hva dette handler om... Jeg må ville mer! Det finnes folk som sier at om du ikke når dine mål, så vil du ikke nok!! Men, jeg vil, jeg vil. Får det bare ikke til.

I kveld planlegger jeg en tur ut. Jeg må ut å gå. Rense tankene litt, få igang kroppen litt og prøve fokusere på den lange veien jeg har foran meg. Den er kortere enn da jeg startet, men de virkelig harde bakkene har ikke engang begynt. Jeg må finne fokus, bestemme meg, ta meg sammen. Jeg må finne litt glede i hver tur jeg tar, hver økt jeg kommer meg igjennom. JEG VIL HA DET MORO :-)

Det er nå det er viktig å gi seg selv ros. Stopper jeg opp og tenker meg grundig om, prøver se litt lysere på tilværelsen, så ser jeg jo at jeg løper litt lengre, svømmer litt fortere og veier litt mindre. DET GÅR RIKTG VEI!